Morgendagens norske filmoffentlighet
Under Bergen Internasjonale Filmfestival inviterer Bergen Offentlige Bibliotek og Tekstallianse til en samtale som spør: Hvordan er filmtidsskriftenes økonomi i dagens kulturpolitiske situasjon, og hvilken betydning har de i offentligheten? Hvordan kan de bli enda viktigere – for aktører i filmbransjen, for akademia og for publikum?
I panelet: Lars Julius Halvorsen (førstelektor ved Høgskulen i Volda og redaktør av boken Kulturtidsskriftene), Inga Moen Danielsen (daglig leder i Tekstallmenningen), Karsten Meinich (redaktør i Montages) og Marte Stapnes (Norsk filmklubbforbund, utgiver av Z filmtidsskrift). Samtalen ledes av Audun Lindholm (redaktør i Vagant og styremedlem i Norsk Tidsskriftforening).
«Det norske filmmiljøet må få et bedre forhold til ordet!» Det hevdet filmtidsskriftet Z i en helsides tekst på omslaget til sitt andre nummer i 1986. Siden har refrenget blitt gjentatt jevnlig: «Norge er uten filmkultur», sukket Norsk Filmkritikerlags leder Dag Sødtholt i et Klassekampen-intervju i 2006, mens Eskil Vogt under lanseringen av Blind etterlyste kritikernes innsats for å legge til rette for verk verdt å snakke om: «I den norske filmbransjen har vi ingen tradisjon for å synse om andres filmer – vi trenger fora hvor det er mulig» (Bergens Tidende, 20.02.2014).
Ingen filmkultur uten en skriftkultur. Den trengs ikke minst for å danne en felles hukommelse filmskapere kan tre inn i og definere seg opp mot. Etter Erik Løchens bortgang i 1983 skrev René Bjerke i Z: «Fordi norsk filmjournalistikk (hvis den noen gang har eksistert) aldri har kjent sin besøkelsestid, aldri fulgt med og dyrket det ukjente, nyskapende og fremmede, fins det uhyre få beretninger om Løchens vei. Ingen kilder, andre enn filmene selv. Og de forteller ikke hvordan det var mulig.»
Filmjournalistikken går forut for filmhistorien. Initiativtakerne bak Z hevdet at begge deler måtte komme på plass før man kunne vente seg bemerkelsesverdig filmkunst.
Filmtidsskrifter over hele verden kjennetegnes av at de dekker både kulturpolitikk, forretningsstrategier og filmkunst. Norge er intet unntak, med bransjebladet Rushprint som et selvfølgelig orienteringspunkt for filmarbeiderne. Men filmkritikken trenger også mindre pragmatiske arenaer. wuxia og Montages har de seneste årene vist hvor energisk samtalen mellom filmskapere og filmpublikum kan bli, og bidratt til at regissører, skuespillere og klippere kan plassere seg i forlengelsen av en bevisstgjort formhistorie. Disse tidsskriftene deler ambisjonen Zs første nummer målbar: Å «unngå å grave seg ned i norske filmtidsskrifters romslige fellesgrav».