I lengre tid har vi hatt lyst til å fremheve medlemmene våre gjennom miniportretter, og nå setter vi endelig i gang. Månedens medlem i Tekstallianse i august 2026, første månedens medlem noensinne, er Ramona Sărac.
– Hvem er du?
Jeg heter Ramona Sărac, jeg kommer fra Romania og er journalist med mer enn 20 års erfaring. Jeg har mastergrad i journalistikk og kommunikasjon, og har jobbet for lokale og nasjonale aviser i hjemlandet mitt og med egne prosjekter. I Norge var jeg så heldig å finne et program organisert av Tekstallianse for de som har norsk som andrespråk, skriveverksted for nye stemmer. En av tekstene skrevet under skriveverkstedet markerer min debut i den norske offentligheten, i den nye papirutgaven av Tidsskriftet Jaja.
– Hvor bor du?
Jeg bor på Undheim – eller Rio de Undheim, som jeg elsker å kalle det – en liten bygd med rundt 500 innbyggere, cirka tolv kilometer sørøst for Bryne i Rogaland.
– Hva arbeider du med om dagen?
Jeg skriver tekster, forbereder meg intensivt for norskprøven C1, og fra august er jeg også student i Praktisk-pedagogisk utdanning ved Universitet i Stavanger for å få lektorkompetanse i medier og kommunikasjon.
– Hva er den røde tråden i ditt virke?
Mennesker. Alltid mennesker. Som journalist skrev jeg ofte reportasjer, og tilbrakte mye mer tid i områder uten telefondekning, på jakt etter historier, enn på pressekonferanser. Historier følger mennesker og bygger seg rundt dem – måten de ser på et gammelt bilde på, tåren i øyekroken da de snakker om et spesielt øyeblikk i fortida. En skjelvende hånd som tar en gammel eventyrbok ut av hylla – kanskje boka bestemora leste fra før krigen. En setning sagt på en bestemt måte, et smil, en hånd som tar handa di når de forteller om noe som ikke er lett å snakke om – alt er en del av historien.
Man vil alltid finne mennesker i tekstene mine – hvis jeg en dag skriver en tekst om ensomhet, vil man finne mennesker der også!
Og det er en ting til som for meg er enda viktigere enn den røde tråden, kanskje det viktigste i skriveprosessen. Jeg kaller dette en trådende. Det er et øyeblikk i dokumentasjonsprosessen som gir historien retning – fra dette øyeblikket begynner trådsnellen å rulle.
For mange år siden skrev jeg en reportasje for den nasjonale avisen jeg jobbet i, om en isolert bygd hvor det bare var én innbygger igjen, en eldre dame. Det var ikke asfaltvei opp dit – jeg husker at vi dro dit med et terrengkjøretøy – og det var bare den gamle damas hus som fortsatt var intakt, resten var bare ruiner. Vi gikk litt rundt mens vi snakket, og på et tidspunkt stoppet vi der hvor den gamle kirka pleide å ligge. Av den store kirka fra en annen tid, var det bare en del av muren som sto igjen. Og den gamle dama satt på en stein og støttet denne muren med hånda si. Den siste overleveren støttet den siste delen av en glemt verden, slik at den ikke skulle kollapse. Dette var trådenden. Derfra så hun inn i sjelen sin, og begynte å samle mursteinene – det var seksti personer som levde i bygda, og vi hadde skole, barnehage, meieri, en liten bygdebutikk, og vi pleide å samles i kirka hver søndag … Fra dette øyeblikket bare rant historien.
«Det er en ting til som for meg er enda viktigere enn den røde tråden, kanskje det viktigste i skriveprosessen. Jeg kaller dette en trådende. Det er et øyeblikk i dokumentasjonsprosessen som gir historien retning – fra dette øyeblikket begynner trådsnellen å rulle.»
– Hvilken leseopplevelse har nylig gjort inntrykk på deg, og hvorfor?
Et vanskelig spørsmål for en person med en stor bokavhengighet, men hvis jeg må velge, blir det to bøker. Den første er en bok jeg leste om igjen før valgene i Ungarn i vår – Den magiske lykten av Timothy Garton Ash. Ash, som er historiker og professor ved Universitet i Oxford, skrev en unik del av samtidshistorien fra innsiden av Øst-Europa.
Den andre boka, kjøpt i vårferien min på Nobel Fredssenteret i Oslo og lest med sterke følelser, er White torture, skrevet av den iranske menneskerettighetsaktivisten og Nobels fredprisvinneren Narges Mohammadi. Boka inneholder intervjuer med fjorten iranske kvinner som av forskjellige grunner ble holdt fanget i de mest kjente fengslene i landet – ei bok som er både sterk, emosjonell og lærerik, og som gir litt mer forståelse av hva det iranske autokratiske systemet virkelig betyr.
– Hva er det beste med stedet og miljøet der du bor?
Tilhørighetsfølelsen. Jeg har aldri drømt om å bo i en stor, overfylt by – jeg elsker denne følelsen av «å høre til» som jeg har fordi jeg er bosatt på landet. Det er et lite samfunn, jeg kjenner alle naboene mine, og en av de første tingene jeg fikk oppleve etter at jeg hadde flyttet hit, var den varme, hjertelige klemmen til naboen min, Anne Lise. Mannen min og jeg er de eneste utenlandske i nabolaget, men jeg har aldri følt meg utenlandsk. Jeg har alltid følt meg hjemme. I de store boligblokkene i byene kjenner man mange ganger ikke naboene man bor i samme etasje som – jeg bodde selv i en boligblokk i en storby, så jeg vet hvordan det er. Det er annerledes på landet. Og jeg elsker dette.
– Hva savner du i ditt lokale (skrive)miljø?
Svaret mitt er subjektivt, og det er strikt fra en innvandrers synspunkt. Og fra dette perspektivet, sier jeg: synligheten og, kanskje, tilgjengeligheten. Utenfra ser det ut som en lukket sirkel – selv om den ikke er det, og det vet jeg det fordi jeg nå, til min stor lykke, er innenfor sirkelen. Skriveverkstedet organisert av Tekstallianse var min sjanse til å åpne sirkelen og gå inn, men ikke alle har denne muligheten. Jeg ville kanskje tenkt på nye måter å bringe innvandrere som har interesse for skrivefeltet litt nærmere det lokale skrivemiljøet på. Språkkafeer i byen kan være utgangspunkter for å dele informasjon – de som organiseres av Røde Kors på Sølvberget i Stavanger er kanskje de mest kjente her jeg bor. Samarbeid med organisasjoner på integreringsfeltet kan også være en idé. Før jeg fant skriveverkstedet (i en Facebook-gruppe, så det var faktisk veldig flaks), tenkte jeg at jeg aldri ville kunne bruke skrivingen min – som jeg elsker på det høyeste – her. Kanskje er det andre innvandrere som også brenner for å skrive, men ikke vet hvordan de kan finne sin vei her i Norge.
– Påvirker det å være basert på Vestlandet arbeidet ditt, og i så fall hvordan?
Rogaland inspirer meg hver dag – jeg møter folk i hverdagslivet som blir en del av tekstene mine, og jeg har skrivesteder og lesesteder overalt. Bordet med benk som står nær Obrestad fyr; den gamle benken ved fjorden i nærheten av Sola Flymuseum; Varhaug gamle kirke på en solrik dag; solnedgangen over Sandnes, sett fra Hanatrappene; dører og vinduer i gamle Stavanger; vinduet med to lys og en gammel vannmugge i Utstein kloster; butikken på den gamle familiegården som er ubetjent, fordi alle er på jobb på gården, og kjøperen bare velger selv det hun trenger, betaler med vipps og drar videre – ville jeg skrive en tekst om tillit en dag, har jeg denne butikken i minnet.
– Hvilken forfatter eller kunstner på Vestlandet drømmer du om å samarbeide med?
Definitivt Tore Renberg. Jeg var midt i prosessen med å lære norsk, og alle anbefalte meg å se TV-serier på NRK. Jeg ser vanligvis ikke film – jeg sovner etter de første femten minuttene – men jeg elsker å lese, jeg har et bibliotek med mer enn 2 000 bøker og leser noen timer hver dag. Og jeg lærte norsk, blant annet, av Tore på Storytel – han skriver godt for lytting, også. Å samarbeide er selvfølgelig altfor mye å håpe på, men jeg ville bli glad hvis jeg fikk møte Tore personlig en dag.
Teksten til Ramona kan du lese i tidsskriftet Jaja, i utgaven Kropp og forteljing.
Har du forslag til hvem vi bør snakke med i spalten månedens medlem, eller har du selv lyst til å fortelle om arbeidet ditt her? Send gjerne tips til kontakt@tekstallianse.org.