I februar har portugisiske Gisela Casimiro gjesteopphold på T-Yard Writers Residency, som Tekstallianse driver sammen med galleriet Entrée og designer T Michael. Fredag 7. februar 2025 kan du høre Gisela lese på Poetisk punkgalla under LitFestBergen.
Vi har invitert forfatter Eira Søyseth til å intervjue Gisela slik at det norske publikummet skal bli kjent med hennes imponerende brede kunstneriske virksomhet. Les intervjuet her!
I kunsten kan du se på hver dag med et fornyet håp
I Gisela Casimiro sitt kunstnerskap forgreiner postkoloniale tematikker seg ut i en rekke ulike kunstformer.
Av Eira Søyseth. Foto: Filipe Ferreira
En januarmorgen ringer jeg opp portugisiske Gisela Casimiro for å intervjue henne i forkant av at hun skal tilbringe februar på T-YARD Writer´s Residency her i Bergen. Casimiro er født i 1984 i Guinea-Bissau, en tidligere koloni til Portugal som ligger på vestkysten av Afrika, og er i dag basert i Lisboa. Casimiro er poet, kunstner og aktivist. I tillegg til å ha skrevet to diktsamlinger, Erosão (Editora Urutau, 2018) og Giz (Editora Urutau, 2023)har hun skrevet for teater, film og TV. Casimiro jobber også med performance, kunst og fotografi. I arbeidene utforsker hun spørsmål rundt blant annet identitet, det kroppslige, antirasisme og postkolonialisme. Jeg vil gjerne begynne intervjuet med å spørre Gisela om mangfoldigheten i hennes kunstneriske uttrykk:
Eira Søyseth: Din kunstneriske praksis beveger seg gjennom mange kunstneriske sjangre! Gjennom poesi, oversettelser, performance, fotografi, kunst, teater og TV. Hva har dratt deg mot å utforske alle disse uttrykkene?
Gisela Casimiro: Jeg tror grunnen til at jeg beveger meg mellom ulike kunstneriske sjangre handler om at jeg har opplevd at det er flere perspektiv som mangler i kunstverdenen, og kanskje kommer det også fra å ha manglet noe selv?
Jeg har alltid hatt mange ideer. Som tenåring ville jeg gjerne begynne med teater, men foreldrene mine likte det ikke, og jeg fikk ikke lov. Dermed finnes det en deilig trass i å holde på med det nå! Det samme gjelder fotografi – vi hadde ingen kamera da jeg vokste opp, og da mine foreldre emigrerte fra Guinea-Bissau til Portugal tok de heller ikke med seg familiebilder derfra, dermed eksisterte nesten ikke fotografier i vår familie. Da jeg endelig fikk tak i et digitalkamera, begynte jeg umiddelbart å eksperimenter. Drevet av nysgjerrighet ville jeg lære meg så mye som mulig.
Mye av arbeidet mitt er forankret i tema som antirasisme, dekolonialisering, kropp og identitet – og i praksisen min har jeg mange forskjellige virkemidler som jeg kan kommunisere dette med. En annen ting som er viktig for meg, er at jeg ikke ønsker å skrive i et språk som skaper barrierer mellom meg og andre. Målet mitt er alltid å nå så mange jeg kan. Det som også blir resultatet av å operere med forskjellige kunstneriske uttrykk, er at jeg når frem til flere.
ES: I et intervju jeg leste, snakket du om hvordan poesien din vier retter oppmerksomheten mot dagliglivet og de uredigerte øyeblikkene som dukker opp der. Jeg lurer på om du vil fortelle litt mer om hva hverdagen gir poesien din?
GC: Det siste året har jeg forsøkt å skrive min tredje diktsamling, og jeg har vært ganske overveldet; nesten ventende på at verden, og i forlengelse av den hverdagen, skulle vise tegn til å bedres og at jeg kunne få litt avstand til alle disse dramatiske historiske hendelsene som vi har opplevd det siste året. Men så oppdaget jeg at denne avstanden var vanskelig å opprettholde, og at dagliglivet enda finnes. Hvordan kan vi se på hver dag med et fornyet håp og se det gode i det hverdagslige, det vanlige?
Dette blikket på hverdagen er mange av de japanske poetene mestre i. De kan se på den samme frosken, det samme vannet, den samme dagen og likevel finne ulike ting å skrive om. Spesielt poetene Matsuo Basho og Ryokai har hatt stor innflytelse på meg. Noe jeg liker godt med Ryokai er hans innstilling til poesi. Hvis jeg skriver tre versjoner av et dikt, tar jeg gjerne med meg videre den versjonen jeg liker best. Men Ryokai bevarer alle tre versjonene som en påminnelse om å huske prosessene dagliglivet består av. Det er virkelig inspirerende. Jeg tror det er viktig å løfte opp dagliglivet for å minnes vår egen menneskelighet.
Den første diktsamlingen min har tittelen Erosjon, og jeg har alltid vært kunstnerisk interessert i hvordan vi blir forvandlet av det som skjer med oss. Bare tenk på hvordan naturen alltid finner en vei gjennom betong og steiner, tenk på at når et hus blir forlatt av mennesker, går det ikke lang tid før huset blir overtatt av naturen, av vekster og blomster og insekt og dyr.
Det siste året har det som foregår i Palestina vært utrolig tilstedeværende hos meg, og jeg har virkelig villet skrive om det. Men så måtte jeg spørre meg selv: Hva er det jeg har å komme med, og hva vet jeg egentlig om historien der? Jeg måtte ta et steg tilbake, ikke løpe inn i skriften, men lese meg opp på palestinske og arabiske poeter, og finne ut hva min stemme kan bringe inn. Poesi har historisk vært et viktig motstandsverktøy mot diktatur, krig og kolonialisme, og jeg kan se tydelige fellestrekk mellom poesi skrevet av afrikanske poeter mens landet deres var kolonialisert av Portugal, og palestinske og arabiske poeter. De finner et språk for disse erfaringene og for det de har opplevd. Jeg har ikke opplevd krig selv, men det er umulig for meg ikke å se hva som foregår i verden i dag, å se all lidelsen som foregår og ikke si noe om det.
I forfatterskapet mitt finnes det tematiske tråder som omhandler rasisme og postkoloniale erfaringer som nok vil oppta meg resten av livet, men det har vært veldig interessant i den skriveprosessen jeg er inne i nå å stoppe opp og grave i hvor det er jeg skriver ut ifra. Det har jo også vært en lang historie med propalestinske stemmer blant svarte intellektuelle og forfattere. Nå for tiden oversetter jeg transaktivisten Miss Major Griffin-Gracy. Hun lever enda, og var blant annet var en del av Stonewall-opprøret i 1969, og hun snakker mye om viktigheten av en bred aktivistisk praksis.
ES: I fjor kom oversettelsen din til portugisisk av boka Sister Outsider av den betydningsfulle amerikanske forfatteren, aktivisten og filosofen Audre Lorde. Hvordan ser du på oversetterpraksisen din i forbindelse med ditt kunstneriske virke?
GC: Det var en stor utfordring å oversette en så viktig tenker til portugisisk. Før dette hadde jeg bare oversatt kortere tekster, og å gå løs på en hel bok var skremmende og spennende. Sister Outsider er et verk som har så mye i seg. Det inneholder både brev, dagboksnotater, reiseskildringer, essays, taler og intervjuer. Mens jeg jobbet med boken, ble det tydelig for meg hvor viktig det er å oversette hele verk for å tilgjengeliggjøre tekstene for et publikum utenfor akademia eller spesielt interesserte. Jeg hadde lest en del av Audre Lorde tidligere, men fikk nå sjansen til å gjøre dette dypdykket i hennes tenkning, og kunne formidle henne for et større portugisisk publikum. Boken er jo like gammel som jeg er. Tenk at det tok så lang tid før et så viktig verk ble oversatt, det sier litt. I Portugal har det tidligere primært vært afroamerikanske forfattere som Toni Morrison og Maya Angelou som ble oversatt, men i løpet av de siste årene har stadig flere viktige tenkere og forfattere kommet til. Som Audre Lorde, James Baldwin og bell hooks.
Det har vært utfordrende å skulle slå seg opp som forfatter i det litterære kretsløpet i Portugal der få svarte forfattere har blitt publisert eller oversatt. Det har lært meg mye, og nå holder jeg på med en antirasist-manual som kommer ut i år. I dette arbeidet har jeg kjent mye på tvil og vanskeligheter. Kanskje fordi jeg hadde veldig høye krav til meg selv, men jeg kjente også på en overveldende glede over at jeg fikk muligheten til å bruke tid på dette. Det fikk meg til å tenke over hvordan muligheter kan bli til byrder fordi det er veldig lett å bli usikker. Hvorfor skal akkurat jeg skrive denne boken, få denne sjansen? Men jeg tror man bare må være ydmyk overfor mulighetene en får, og forsøke å gjøre et solid arbeid som føles riktig. Jeg tenkte også på det da jeg oversatte Audre Lorde. I hennes verk finnes det mange radikale ideer som først ble sådd som frø for førti år siden, men som vi ikke har rukket å ta innover oss fordi vi har vært opptatt med å overleve rasisme og diskriminering.
ES: Når jeg har lest diktene dine, men også sett dokumentasjon fra flere av kunstutstillingene dine, så synes jeg det er interessant hvordan arbeidet ditt veksler mellom aktivisme, sorg og humor, ofte i samme verk. Det er jo ikke alle som bruker humor og sorg så aktivt i sitt kunstnerskap. Hva interesserer deg med det?
GT: Humor kan fungere som en overlevelsesstrategi, en avleder som en kontrast til alvoret som ofte preger verkene mine. Ofte kan humor bli sett på som en måte å flykte vekk fra alvoret på, men jeg er ikke redd for alvor, og livet mitt har bestått av mye mørke. Når jeg selv har hatt det verst, har jeg alltid forsøkt å skape rom for å le. Derfor ser jeg ikke humor som en rømningsvei, det er jo en del av virkeligheten. Sorg er også en del av livet og en del av kunsten.
Teaterstykket jeg skrev, Casa com Árvores Dentro, («Huset med trær på innsiden»), som finner sted på et fosterhjem, var et stykke med mye mørke. Da jeg så skuespillerne under prøvene og observerte hvor trist det var, og hvor mye det påvirket skuespillerne, lurte jeg av og til på hva det var jeg hadde utsatt dem for – hva er det for et mørke jeg har skrevet frem? Deler av stykket var basert på erfaringer jeg selv har hatt med mobbing. På et tidspunkt føltes det som om jeg så på disse menneskene resitere mine egne traumer tilbake til meg.
Det finnes et stort fellesskap i å oppleve noe sammen gjennom kunsten. Jeg visste med denne forestillingen at jeg ville at publikum skulle gråte. Flere ganger etter at stykket var ferdig, var publikum stille i lang tid før de gikk i gang med applausen, som om de måtte samle seg sammen etter alle inntrykkene, for i det hele tatt å få til å klappe. Det var utrolig sterkt å være med på.
Kunsten kan få deg til å føle, men den kan også få deg til å se verden fra et litt annet perspektiv enn det du pleier, og det er så viktig. Med denne forestillingen hadde jeg gjort mye research i forkant, både gjennom samtaler og intervju med tidligere og nåværende fosterhjemsbarn, med ansatte, og jeg jobbet selv i fosterhjem en periode. På generalprøven til forestillingen inviterte vi alle jeg hadde snakket med for å komme og se, og det var utrolig sterkt å se dem oppleve at deres historier ble fortalt fra en stor scene.
ES: Nå i februar kommer du til Bergen og til T-YARD Residency. Hvordan synes du det er med slike opphold, og har du noen forventninger til tiden din i Bergen?
GT: Dette er jo en individuell residency der jeg jobber alene, og det er spennende, fordi jeg vanligvis har reist på gjesteopphold med teaterprosjekter. Da er vi et helt team som jobber fram en forestilling, og skrivingen blir noe som foregår i pausene og på kveldene. Egentlig tenker jeg at det ville vært fantastisk hvis alle kunstformer kunne være så oppslukende som teater, det å være en gruppe som jobber intenst for et felles mål er så gøy!
Det som er verdifullt med gjesteopphold, er at de gir plass, rom og konsentrasjon til skrivingen. De fleste av prosjektene jeg holder på med for tiden har jeg jobbet med innimellom alt det andre jeg er forpliktet til, uten dedikert tid eller rom. Alt overlapper og livet skjer på toppen av det. Ved å dra til Bergen kan jeg bringe en ro inn i arbeidet mitt. Her hvor det er en annen tidssone, et annet klima og andre mennesker. Det er egentlig ganske magisk, for du kan skape en boble fra hverdagslivet for deg selv og arbeidet ditt.
Jeg er også nysgjerrig på Bergen fordi to gode venner av meg, Kalaf Epalanga og Yara Nakahanda Monteiro begge har vært på T-YARD Residency tidligere, og hadde mye godt å si om den og om byen, så jeg er glad og spent! Når man som forfatter drar på festivaler, er det ofte veldig gøy, men hektisk og fylt opp med folk og møter, og det kan lett spise opp den skrivende delen av deg selv. Mens residency-opphold derimot, gir deg utrolig mye plass til å være et skrivende menneske. Ellers gleder jeg meg til å gå turer om været tillater det, møte folk i Bergen og snakke om poesi. Jeg elsker å være på poesiopplesninger, og håper å få med meg noen her. Jeg tror oppholdet blir en god miks av å være stille for meg selv, men også i dialog med en annen virkelighet som gjør at jeg kan komme hjem igjen med en ny giv.