– om kulturbudsjettet og fakkeltog i Bergen
En av de siste dagene i november samlet hundrevis av engasjerte innbyggere, kunstnere og kulturarbeidere seg i et vakkert fakkeltog for å feire kulturbyen Bergen – og demonstrere mot foreslåtte kutt på 6,6 millioner kroner i byens kunstnerstipender og søkbare midler til kunst og kultur.
Som flere har skrevet om de rent økonomiske sidene av saken, er dette et puslete beløp sammenlignet med andre budsjettposter i kommunen. Jeg skulle virkelig ønske at en nysgjerrig økonomijournalist i Bergens Tidende eller Bergensavisen ville sett nøye på hvilke andre effektiviseringer, kostnadskutt og inntektsmuligheter byrådet heller kunne valgt for å kunne bevare de i det store bildet nøkterne, men uvurderlige tilskuddene til kunst og kultur.
I stedet har summen av pressesakene om budsjettkuttene etterlatt et inntrykk av at det står mellom kutt til kunst og kultur eller kutt til andre tjenester som barnevern, skole og helse – og ingen kunstnere jeg kjenner vil mene noe annet enn at barnevern, skole og helse må vernes. Et slikt påstått dilemma er feige lag, og sannsynligvis en falsk motsetning.
Dessuten skaper tilskuddene til kultur store næringsinntekter og utløser statlige kulturkroner. Altså er det ingen utgift, men en investering! Ikke minst viser en fersk rapport utført av Samfunnsøkonomisk analyse på vegne av KS (Kommunesektorens organisasjon) at deltakelse i kulturlivet kan redusere risikoen for utenforskap og gi bedre helse, og dermed bidra til å håndtere store samfunnsutfordringer. Det gjør at mange offentlige kulturtiltak er lønnsomme, selv om det «ikke synes på kommunens budsjett».
Hver gang jeg går langs Lille Lungegårdsvann heretter, vil jeg føle meg løftet av oppslutningen om dette fakkeltoget for kulturbyen Bergen. Da vi rundet hjørnet av Rasmus Meyer ventet overraskelsen: Øverst på sørveggen av rådhuset lyste setningen «VI VIL SKAPE I BERGEN», mottoet som har fulgt arbeidet for å redde stipendene gjennom høsten.
Det var som om rådhusets ubevisste kom til overflaten, og – kan man forestille seg –holdningen til kunnskapsrike fagavdelinger som selv er presset og mangler en seksjonsleder for kunst og kulturutvikling i denne kritiske perioden. Ja, som om rådhuset selv protesterte!
Det spørs om Erling Viksjø, arkitekten bak det ranke og kompromissløse rådhusbygget, ville vært enig i forslagene til byrådet. Viksjø var en sterkt kunstnerisk orientert og eksperimenterende arkitekt, som samarbeidet nært med billedkunstnere da han utformet noen av landets mest ikoniske bygninger.
Og der, i skeiv tusjskrift på en hjemmesnekret plakat, sto det så klart og enkelt: «Gullet e heme allerede!» Fra en annen kant lød det fra en sprakende ropert: «Ingen kultur – alle blir sur!»
Og ensomme. Selvopptatte. Dummere. Mindre lykkelige.
Jeg har lært utrolig mye denne høsten av å diskutere kunstner- og kulturøkonomi og verdien av Bergen kommunes ambisiøse kunstplan med aksjonsfellesskapet #vivilskapeibergen og dyktige kolleger som Lisa Nøttseter i Bergen Dansesenter, Marianne Morild i Bildende Kunstneres Forening Hordaland og billedkunstner, Sivert Nesbø ved Skrivekunstakademiet, Den norske Forfatterforening og forfatter, Audun Lindholm i Vagant, Øyunn Viken i KulturVest og Inga Moen Danielsen i Tekstallmenningen.
Kanskje kunne man tenke seg at også byrådet og Reidar Digranes har vært gjennom en liknende læringsprosess etter at de tidlig i høst kom på den usle ideen med å holde tilbake utlyste kunstnerstipender for 2024, og legge frem et budsjettforslag for 2025 uten kunstnerstipender og med sterkt reduserte prosjektmidler.
Under 50-årsjubileet for allmenn litteraturvitenskap ved UiB på Litteraturhuset i forrige uke sa Wolfgang Hottner, som har blitt tildelt Prisen for unge forskere 2023 for sin fremragende forskning, at han flyttet hit fordi «Bergen er en av de mest interessante litteraturbyene i Europa». Det ville ikke vært tilfelle uten stipender til kunstnere og kritikere, økonomiske insentiver for internasjonal kulturutveksling og utvikling av kulturnæringen, og et såpass forutsigbart grunnlag for drift at organisasjoner og institusjoner evner å prioritere samarbeid og fellesskap over egen umiddelbar vinning i trange tider.
Det er ikke for sent å snu. Da lover vi dere et dobbelt så stort og vakkert
fakkeltog.
Anne Arnesen Mørch, daglig leder i Tekstallianse
Foto: Erik Reitan, https://www.erikfriisreitan.com/