Kultur- og likestillingsdepartementet sendte i august forslag til ny lov om omsetning av bøker (bokloven) på høring med høringsfrist 18. november 2022. I samarbeid med Tekstallmenningen og redaktør i Vagant leverte Tekstallianse følgende høringssvar:
Tekstallianse er et nettverk for litteraturfeltet på Vestlandet stiftet i Bergen i mai 2019. Foreningen har til formål å fremme skriftkulturen på Vestlandet, og utvikler program og prosjekter i samarbeid med aktører fra hele det litterære kretsløpet. Hensikten er å bidra til bedre vilkår for produksjon og formidling av litteratur, samt styrking av profesjonelle bransjeaktører.
I 2020 etablerte vi Tekstallmenningen – tidsskrift- og småforlagssentralen, et ideelt aksjeselskap som arbeider for å få kulturtidsskrifter og bøker fra småforlag ut til leserne. Tekstallmenningen arbeider med abonnementshåndtering, distribusjon, formidling og salg med kun 10% provisjon (for å dekke transaksjons- og lisenskostnader), og mottar offentlig og privat støtte for å ha mulighet til å tilby disse tjenestene uten avkastning. I dag samarbeider Tekstallmenningen med om lag 80 kulturtidsskrifter og 40 småforlag. Leverandører strekker seg fra forlag med en katalog av utgivelser med høy kvalitet som H/O/F, Teori & Praksis, Lik eller TransFe:r forlag, via Skrivekunstakademiet og Cornerstone som utgir antologier med henholdsvis forfatterstudenter og nyskrevet dramatikk til Bergen Dramatikkfestival, til kunstbokforlag som Lord Jim Publishing, Nasjonalmuseet, Harpefoss Hotell, Oslobiennalen, Kinakaal forlag og Volt.
I januar 2023 lanserer vi en digital plattform for bokhandlermøter for uavhengige utgivere. Dette er et prosjekt initiert av Tekstallianse sine medlemmer og støttet av Kulturrådet, Vestland fylkeskommune og Bergen kommune. Bakgrunnen for prosjektet er at tidsskrift og småforlag, men også mellomstore forlag som Pelikanen, Skald og Frisk forlag, ikke har ressurser og tilgang til å presentere sine vår- og høstlister for bokhandlere, slik de store leverandørene har et apparat for å gjøre. For de som ikke er en del av de forlagseide Bokbasen og distribusjonssentralene Forlagssentralen og Sentraldistribusjon, er det i tillegg svært ressurskrevende å distribuere bøker til bokhandlene. Plattformen har også som mål å tilrettelegge for innkjøp av bøker fra utgivere som ikke er en del av Bokbasen, og vil i tillegg til bokhandlene henvende seg til andre aktuelle forhandlere som gallerier og gave- og nisjebutikker.
Vi ønsker med vårt høringssvar å synliggjøre at en stor og viktig del av det litterære mangfoldet er knyttet til leverandører og forhandlere som opererer på utsiden av de vertikalt integrerte konsernene, og løfte frem behovet for å sikre at disse aktørene ikke begrenses av den nye loven.
Hva er en bok?
Vi tilslutter oss helhjertet lovforslagets tilgrunnliggende tanke, at omsetning av bøker samlet sett har så positive samfunnsmessige virkninger at det er grunn til å lovfeste særregulering for omsetning av dem. Disse særreguleringene bør primært skje ut fra folkeopplysningsidealer og mål om kunstnerisk vitalitet, og ta hensyn til alle slags litterære praksiser og alle sider av den litterære verdikjeden. Mange av disse hensynene er omtalt i høringsnotatet.
Samtidig gjelder svært mye av det som sies om bakgrunnen for arbeidet med bokloven, generelt for litteratur og skriftkultur, vel så mye som utgivelsesformatet «bok» slik det omtales i lovforslaget. Dette skaper visse uklarheter og inkonsekvenser, kanskje også utilsiktede negative konsekvenser.
Hensikten med bokloven er å bidra til å innfri infrastrukturkravet i Grunnlovens § 100 ved å gi størst mulig likhet for enhver form for litterær ytring. Vi vil understreke at denne hensikten bare delvis innfris når loven så ensidig dreier seg om bøker beregnet på massedistribusjon, og ikke også innreflekterer at litteratur utkommer i f.eks tidsskrifter og at stadig flere eksperimenterende papirformater og spesifikt digitale litterære former ser dagens lys.
Å understreke dette generelle poenget er ikke et argument mot bokloven, men viser at den bør følges opp av andre tiltak rettet mot andre sider av den litterære institusjonen, samtidig som loven må utformes på en måte som ikke gjør det umulig (for ikke å si ulovlig) å utforske andre utgivelsesformer enn dem de store forlagene arbeider med.
Lovens bokstav bør bli mer nøyaktig for å unngå å forveksle litteratur og bøker for et massemarked, slik utkastet flere steder gjør. Eksempelvis heter det i 2.3.2: «Digitaliseringen har ikke truffet skjønnlitteratur og allmenn sakprosa i fullt samme grad. For lesing av denne type bøker viser både leserundersøkelser og omsetningstall at befolkningen foretrekker papirbøker.» I slike formuleringer er det ikke tydelig om det som sies gjelder kun bokutgivelser eller skjønnlitteratur og sakprosa som sådan. Her er det viktig å være seg bevisst ikke minst at skjønnlitteratur og sakprosa også utkommer i en rekke av landets 6477 løpende papirtidsskrifter og ca. 800 nettidsskrifter (tall via e-post fra Dag Mørk hos Nasjonalbiblioteket, 13.09.2022).
Lovutkastet kunne gjerne ha vært klarere på at det primært dreier seg om en lov om omsetning av bøker, og ikke om en lov som skal sikre Norges litterære liv. I del 2.5, «Tekst, lyd og ulike formater» heter det innledningsvis: «Det er fra flere hold foreslått at en boklov i stedet bør få betegnelsen litteraturlov.» Vi mener bestemt at en litteraturlov ville ha sett ganske annerledes ut, og at den foreslåtte bokloven ikke vil kunne bære et slikt navn.
Det er eksplisitt at loven er tilpasset omsetning av skjønnlitteratur, sakprosa, fagbøker for profesjonsmarkedet og lærebøker for høyere utdanning. I punkt 2.5 og 4.2.2 er det gjort refleksjoner rundt definisjonen av bok, men disse er utelukkende knyttet til de mest grunnleggende av formatspørsmål (bok, lydbok for strømming, e-bok). Det er uklart hvordan loven vil slå ut for forlag som utgir mer vanskelig kategoriserbare utgivelser. I punkt 1.2 står det følgende: «Lovforslaget inneholder i all hovedsak obligatoriske bestemmelser som skal omfatte alle norske utgivere og forhandlere av bøker i det norske bokmarkedet.» Hvis dette forstås bokstavelig, vil det umuliggjøre å utgi bøker på andre måter enn innenfor det etablerte forlags- og forhandlersystemet. Vi har vanskelig for å tro at dette har vært hensikten, men dette gjentas senere, i samme punkt: «Et av de sentrale forslagene i loven er å innføre obligatorisk fastpris på bokutgivelser for alle aktørene i bransjen. Dette innebærer en utvidelse av virkeområdet i forhold til dagens ordning, som kun pålegger de forlagene som er omfattet av Bokavtalen til å sette faste videresalgspriser på sine utgivelser.»
Et eksempel på en utgivelsesform som vil kunne bli rammet av dette, er kunst- og kunstnerbøker, som har hatt en eksplosiv vekst de senere årene, i den grad at Kulturrådet i år lyste ut et pilotprosjekt for distribusjon og formidling av kunst- og kunstnerbøker med en økonomisk ramme på 1,6 millioner kroner. En generell utvikling i kunst- og kulturfeltet er økt tverrfaglighet, og prosjekter oppstår på tvers av de ulike kunstfeltene og manifesteres i ulike, og ofte flere, formater som kan inkludere bøker med elementer av skjønnlitteratur eller sakprosa i kombinasjon med andre kunstneriske uttrykk. Om loven vil gjelde for alle bøker med norsk ISBN-nummer, ikke kun de som er utgitt av Forleggerforeningens medlemmer, vil det kunne få dramatiske utslag for denne typer utgivelser.
Store forlag forholder seg til standarder, og kategorisering er en del av deres etablerte prosess – for dem vil det være lett å forholde seg til loven slik den er foreslått. En stor andel av bøkene fra uavhengige utgivere, som også bidrar til deres verdi og særegenhet, er nettopp at de ikke produserer i standard formater. Her må loven ha klare definisjoner og grenseoppganger, slik at den ikke får som bivirkning at det ikke vil være mulig å eksperimentere med utgivelsesformater og distribusjonsformer.
Vertikal integrering
I punkt 2.4.1 heter det at «Leserne og forfatterne har felles interesse av å bevare de langsiktige strukturene i det litterære systemet slik det fungerer i dag.» Vi er ikke kjent med grunnlaget for denne konklusjonen, og er usikker på om påstanden ivaretar perspektivet til de små, uavhengige forlagene. Det følgende står i innledningens avsluttende avsnitt (punkt 1.3): «Arbeidet med kunnskapsinnhenting har særlig fokusert på tre områder: De store endringene i lyd- og bokmarkedet som følge av strømming, mulige konsekvenser av vertikal integrasjon samt internasjonalisering og endringer i eierskapsforhold.» Det fremstår uklart hva funnene på de to siste områdene har vært – vi opplever ikke at disse forholdene adresseres tilstrekkelig i høringsnotatet.
Bokloven dreier seg primært om forholdet mellom leverandører og forhandlere, og vil eviggjøre avtaler mellom disse som fritar dem fra markedslogikken. En lovregulering som fritar parter fra konkurranselovgivning bør etter vår oppfatning forutsette at det ikke er eierinteresser mellom forhandlingspartene som omfattes av loven.
For at en regulering skal bidra til mangfold og nyskapning, og tilrettelegge for uavhengige leverandører og forhandlere i tråd med de erklærte intensjonene i litteraturpolitikken, må avtaleverket være bærekraftig også for andre enn de store forlagene som eier bokhandelkjedene.
Når forlag, bestillingsdatabase, distribusjonssentral og bokhandel har felles eiere, er det åpenbart at økonomiske strukturer kan skrus sammen på den mest hensiktsmessige måten for konsernene totalt sett. Uavhengige utgivere og forhandlere havner begge i et kombinert kunde- og leverandørforhold overfor strukturer som er bygget for stordrift og som ikke er økonomisk bærekraftig for aktører uten en relativt høy markedsandel.
Bokloven må være fleksibel nok til å tillate ulike salgsstrategier og distribusjonsmåter for ulike typer utgivelser, så den ikke blir en standardiserende tvangstrøye som tvinger alle til homogen drift. Samtidig må myndighetene passe på at lovgivningen ikke rigger et system der konsolidering i store konsortier med vertikal integrering mellom forlag og bokhandelkjeder blir eneste løsning. I så fall kan bokloven komme til å virke mot sin hensikt.
Bøker på flere språk
Tekstallianse har over en lengre periode engasjert seg i situasjonen til forfattere og lesere bosatt i Norge som primært skriver på og leser andre språk enn de nasjonale språkene. I lovforslaget står det at loven skal gjelde «omsetning av bøker på bokmål, nynorsk eller samiske språk utgitt av norsk leverandør for salg gjennom norsk forhandler». Her foreslår vi en utvidelse fra nasjonalspråk eksklusivt til utgivelser utgitt i Norge. Dette vil også sikre at loven er tilpasset mylderet av mange ulike typer utgivelser, siden det er åpenbart uhensiktsmessig å tvinge denne typen utgivelser inn i samme distribusjonssystem som alle andre. Også det fremvoksende markedet for litteratur utgitt i Norge på et annet (eller flere) språk, samt formidling av oversettelser av norsk litteratur til andre språk innad i Norge, bør omfattes av loven.
I kroner og øre utgjør de typene utgivelser vi ha omtalt en minimal del av bokbransjen, men ut fra litteraturpolitikkens målsetning om «bredde, mangfold og kvalitet» i norsk litteratur er de essensielle, og må hensynstas i en eventuell boklov.
Med vennlig hilsen
Inga Moen Danielsen, daglig leder i Tekstallianse og Tekstallmenningen
(inga@tekstallianse.org / inga@tekstallmenningen.no)
Høringssvaret er utarbeidet i samarbeid med Audun Lindholm, ansvarlig redaktør i Vagant (audun.lindholm@vagant.no)